Søndag kveld var det fest og høytid i Skjerstad kirke da Tine Fure ble vigslet til prest. Tine holdt en klar og tydelig preken om tilgivelsens mulighet og tilgivelsens forutsetning, og da hun etter vigslingen sang «Ta meg i mot» solo, TT sangen fra 2014, var det som den sterke stemmen alene i kirkerommet ble en bekreftelse på å være kalt som den man er.
Skjerstad menighet hadde stelt i stand kirkekaffe med mye omsorg: blomkålsuppe på en værmessig hustrig søndagskveld. Innstrandens nytilsatte Henrik Mathias Bechstrøm var organist, han blir kollega med Tine når hun i morgen begynner sin tjeneste som kapellan i Innstranden.
Hun fikk mange godord med på veien!
Her er talen jeg holdt til ordinanden:
Kjære Tine.
På ordinasjonsdagen din i dag vil jeg minne deg på ordet «kall». Et ord vi ikke bruker mye i vår tid, men som du har hatt i ditt hjerte siden du som 14-åring begynte å tenke på at du skulle bli prest. Gjennom ungdomsarbeid og studier og prestevikariater har du fått prøvd det ut.
Noen tenker at det å oppleve et kall er å være helt sikker på at Gud vil dette med deres liv. Jeg tror ikke kall og sikkerhet alltid henger sammen. Kall er mye mer en fornemmelse, en overgivelse, et valg. Kallet kan være «rommet» for livet.
Luthers kallsforståelse er en styrke. Martin Luther understreket at gjennom dåpen blir vi alle kalt til tjeneste for Gud i kirken og i verden.
I dåpen fikk du ditt første kall Tine, selv om du selv ikke visste det. Alle oppgaver i familie og samfunnsliv er kallsoppgaver, når vi gjør et arbeid som bygger gode og rettferdige og bærekraftige samfunn og familier, da utøver vi vårt kall. Når vi gjør en frivillig oppgave for kirken eller lokalsamfunnet, da utøver vi vårt kall.
Å gjøre vårt arbeid i hjem og samfunn er ikke bare for å tjene penger, realisere seg selv og få et godt liv. Det er Guds oppgave til oss, Guds kall til oss og nettopp i det ligger en oppvurdering av både fysisk og intellektuelt arbeid. Å forstå livet slik setter våre enkeltliv i en større sammenheng: Guds ønske for mennesket og skaperverket gjelder den innsatsen jeg kan gjøre.
Vi arbeider ikke bare for at vi selv skal få et godt liv, gjennom vårt arbeid skal vi tjene vår neste. Dette er en motsetning til å tenke i økonomiske kategorier alene når det gjelder hvem vi er og hva vi er satt til. Å se dette i Guds perspektiv løfter fellesskapet og hele verden mye mer inn i vårt liv.
Som prest Tine, har du del i det allmenne prestedømme og skal få se ditt prestearbeid som først og fremst utsprunget i dåpen. Der fikk du kallet, oppgaven og nåden, der ble ditt likeverd med alle andre mennesker understreket – men som prest har du også fått et helt spesielt kall og tjeneste.
Gud bygger kirken på at evangeliet skal forkynnes og sakramentene utdeles. Der hvor dette skjer er kirken. Prestetjenesten er en nådetjeneste til å forkynne, tolke, rope ut det gode budskap fra Gud og til å dele ut det livgivende brød og vin, til å få del i dette budskap. I vår kirke er det slik at denne tjeneste må du kalles og vigsles til. Du kan ikke «ta det til deg av deg selv», du får ikke tjenesten fordi du er karismatisk person som tiltrekker deg mennesker, du får ikke denne tjeneste fordi du er en person folk ser opp til, du får ikke tjenesten fordi du har utmerket deg, du får tjenesten fordi Gud og kirken kaller deg.
Du har kjent på et indre kall i mange år Tine. Det er bra. Det er bra med alle ungdomsledere og andre som sår frø om en tjeneste og oppgave, men det indre kallet er bygd på deg og ditt. Vigslingen er mer; den er en anerkjennelse av deg slik du er og den er et uttrykk for at ikke bare du vil bli prest, men kirken vil det også.
Denne forståelse av kall er så viktig fordi den gir deg forankring, den gir deg tro på at du er bra nok, den gir deg et fellesskap som bekrefter ditt kall, og den gir deg ansvar. I krevende tider i prestetjenesten bærer vigslingen.
Så er vigslingen åndelig. Det er en karismatisk utrustning av deg som skjer.
Jeg tror det er en velsignelse i at det åndelige er konkret og fysisk. Den første åndsutgytelse skjedde i dåpen din. Så har den videre skjedd gjennom tjenester du har gjort, gjennom studiene, gjennom mennesker du har møtt. Ikke alltid gjennom følelser, men som steder i livet hvor Ånden virker hvordan og hvor Gud vil.
I vigslingsritualet skjer dette igjen; du får Den Hellige Ånd når vi ber for deg med håndspåleggelse slik de første kristne gjorde, du kneler og tar imot. I det fysiske skjer utrustningen.
Dette er en frihet for prestetjenesten og troen. Ånden er ikke noe du skal strebe etter å få. Ånden gis av Gud i Ordet og liturgien og i selve tjenestens oppgaver. Når du holder gudstjeneste, når du døper, når du snakker med konfirmanter, har begravelser, sitter med bøkene og studerer (for det er en del av løfte du gir)….. da er du i Åndens tjeneste, får Åndens gaver og gir videre Åndens gaver. Du må aldri tenke at det åndelige er noe annet og viktigere enn den tjeneste Gud har satt deg i.
Så er du aldri alene om tjenesten. Du hører til i en menighet. Kirken i Norge, kirken i hele verden, du er et ledd i en stor stor kjede av Gudsrike-tjenere til alle tider og alle steder.
Tenk stort om dette. Så er du også så heldig at du har en ektemann, Børge, som støtter deg, også i det private er du ikke alene.
Alle løfteordene du skal svare ja på Tine slutter med «ved din nåde Gud gir deg». Det er forutsetningen for at du kan svare ja på løftene. Du er kalt, anerkjent og har gitt ditt personlige løfte. Det er NOK. Da er du rettelig kalt prest.
Jeg gir deg et dikt av Bente Brattlund Mæland:
Dans dotter mi
Ta på dei raude
Danseskoene dotter mi
Og dans
Lat ingen få kneble din song eller
Hemma din draum
Dans dotter mi dans
Grip dagen
Og fyll ham med din styrke
Vakker er du
Slå vakt om grensene dine
Vent ikkje på å bli vald av livet
Velg sjølv.
Gud signe deg.
